Vår historie

Både her hjemme og ute i verden begynte det etter hvert å gjøre seg gjeldende regler og bestemmelser som skipsfarten måtte forholde seg til. 

I mars 1909 samlet representanter for lokale rederiforeninger seg i en arbeidskomité med mandat til å arbeide for en norsk landsforening som skulle ivareta redernes interesser. Det ble sendt ut en invitasjon til landets redere om å etablere et Rederforbund.  

Konstituerende møte ble avholdt 15. september 1909 og det ble enstemmig vedtatt å stifte Norges Rederforbund.  

I tillegg til å lage egne grupper for seilskip, ruteskip og motorskip ble det satt sammen utvalg med egne arbeidsområder i forbundet, disse var Forhandlingsutvalget, Rettsutvalget, Finansutvalget, Assuranseutvalget og Teknisk utvalg. 

På Generalmøtet i 1912 ble det vedtatt at Rederforbundet også skulle være en arbeidsgiverorganisasjon. 

Mot slutten av 1916 pådro det nøytrale Norge seg tyskernes forbitrelse over at all fiskerieksport var solgt til Storbritannia, mens britene mente at Norge ikke holdt seg etter avtalen om eksport av svovelkis til Tyskland. Den britiske reaksjon kom i desember 1916 i form av embargo på kull.

Det ble holdt en arkitektkonkurranse som arkitektene Bjercke & Eliassen vant og den moderne funkis-inspirerte bygningen stod ferdig i 1934. 

Bygningen er prisbelønt. 

Forhandlingene mellom de offisielle norske og britiske delegasjonene kjørte seg imidlertid snart fast, og i oktober 1939 ble Rederforbundet bedt om å få i stand en tonnasjeavtale. 

Tonnasjeavtalen var i sin tur forutsetningen for den offisielle handelsavtalen som kom på plass våren 1940. 

Med det tyske angrepet 9. april ble tonnasjeavtalen lagt til grunn for Nortraships virksomhet for de allierte. Slik kom den til å gi inntekter til å holde den norske eksiladministrasjonen og de norske styrkene, samt å gi et viktig bidrag til gjenreisningsarbeidet.  

Men prisen var høy; nær 4000 sjøfolk mistet livet, og mer enn halvparten av Nortraships 1081 skip gikk tapt.

I perioden 1945-1965 bidro den med 2/3 av de nye arbeidsplassene som ble skapt, og skipsfartens andel på 22-26 prosent av de samlede norske investeringene viste seg å være de mest lønnsomme. 

Fra de første konsesjonstildelingene på norsk sokkel i 1965 tok det ikke lang tid før norske shippingfolk begynte å orientere seg mot offshoremarkedet, og oljefunnet på Ekofisk i slutten av 1969 vakte interessen for alvor. I løpet av kort tid ble det bestilt både forsyningsskip og borerigger for norsk regning. 

De første møtene mellom rederiene som hadde bestilt boreplattformer og ledelsen i Rederforbundet ble holdt på nyåret 1972, med tanke på en egen organisasjon som blant annet skulle ivareta arbeidsgiverspørsmål. 

Fra 1. januar 1978 ble det etablert felles ledelse mellom Rederforbundet og Norsk Offshoreforening (NOF). NOF ble fra nå av en fagavdeling i den nye fellesadministrasjonen. Den formelle sammenslutningen fant sted ved inngangen til 1984 under navnet Norges Rederiforbund. 

Betydelige endringer i verdenshandelen, spesielt for olje, førte til en overkapasitet av skip. 

I et sterkt presset fraktmarked var det for mange ingen annen utvei enn å overføre skipene til andre flagg og bytte ut norsk besetning med mannskap hyret til internasjonale betingelser.  

Skulle Norge fortsatt ha en levedyktig skipsfart, var det nødvendig å samle alle som var involvert i maritim virksomhet på sjø og land. Rederiene var midtpunktet i et maritimt næringsmiljø som omfattet nær 100.000 sysselsatte innen verftsindustri og teknologi, skipsmegling og sjøforsikring, forskning og utdanning, leverandører og arbeidstakerorganisasjoner.

Samarbeidet med arbeidstakerne resulterte både i refusjonsordningen for norske sjøfolk fra 1993 og senere rekrutteringskampanjer.

Den positive utviklingen ble imidlertid undergravd ved en rekke politiske vedtak som svekket konkurranseevnen til både sjøfolk og rederier. Fra 1999 til 2006 gikk flåten tilbake med 29 prosent og antall norske sjøfolk med 20 prosent. Dette i en periode da alle andre sjøfartsnasjoner opplevde en sterk fremgang.

Prisen deles ut årlig til organisasjoner og rederier som har gått foran i utviklingen. 

Rederiforbundet har på flere måter vært med å sikre tilgangen på maritim kompetanse, både fra norske maritime skoler og fra utenlandske.

Gjennom Maritimt Forum står regionale opplæringskontor for nærkontakten mellom maritime skoler og rederinæringen. Rederiforbundet er også inne i maritim utdanning blant annet på Filippinene. I 2004 ble det også startet et program for å rekruttere nøkkelpersoner til en karriere i det maritime næringslivet i Norge, Maritime Trainee. 

Forbundet har også fokus på den maritime næringsklyngen gjennom professorater ved norske universitet og høyskoler.