Dom i første «pilotsak» om karantenekompensasjon
Den 12. desember falt dom i Sør-Rogaland tingrett i den første saken som gjelder krav om kompensasjon for tid som sokkelarbeidere bosatt i utlandet måtte oppholde seg i innreisekarantene forut for utreise til sokkelen under koronapandemien. Retten fant ikke grunnlag for kravene, og uttaler at avgjørelsen ikke bød på tvil.
Saken har bakgrunn i innreisekarantene som myndighetene under pandemien påla innreisende til Norge som tiltak for å bekjempe importsmitte. Tingrettens dom viser til uttalelser i koronakommisjonens rapport om at disse restriksjonene har berørt et stort antall personer og medførte vanskeligheter for en rekke norske virksomheter som har vært avhengig av utenlandsk arbeidskraft.
- Tingrettens dom fastslår tydelig at myndighetenes karantenepåbud rettet seg mot den enkelte innreisende, og at Transocean på sin side gjennom dekning av kostnadene med karanteneoppholdene la til rette for de ansattes karantenegjennomføring, uttaler Rederiforbundets advokater Are Gauslaa og Thomas Aa. Rasmussen som representerte Transocean i saken.
I saken var det fremmet krav mot arbeidsgiver om 12 timer betaling for hver dag arbeidstakerne oppholdt seg i innreisekarantene etter covid-19-forskriften. Selv om arbeidstakerne erkjente at forskriften dannet utgangspunktet for karanteneoppholdene, hevdet de at Transocean ved sine beslutninger om gjennomføring av karantene, hadde pålagt plikter som var uavhengig av det offentligrettslige regelverket.
Partene var enige om at opphold i karantene ikke utgjorde arbeidstid. Som grunnlag for kompensasjonskravet ble det imidlertid anført at arbeidsavtalen og tariffavtalen gir rett på kompensasjon for fritid som oppleves «tapt» gjennom karanteneoppholdene. Saksøkerne hevdet at arbeidsforholdene bygger på en forutsetning om at tapt innvunnet fritid skal kompenseres og at arbeidsavtalene uansett må utfylles med slikt innhold etter avtalelovens § 36 om urimelige avtaler.
Tingretten kom til at Transocean ikke hadde lagt egne begrensninger på de ansatte ut over det som var pålagt av myndighetene. Arbeidsplanene var ikke endret, og da heller ikke forholdet mellom arbeid og arbeidsfri i arbeidsmiljølovens forstand. Retten gikk grundig til verks og fant at ingen av de påberopte tariffbestemmelsene ga støtte for kompensasjonskravet. Retten fant det «åpenbart» at arbeidsavtalene heller ikke var urimelige; Perioden hadde vært krevende for saksøkerne, men det hadde den vært for alle i samfunnet.
- Tingrettens dom er grundig, god og etter denne sides oppfatning klart riktig. Vi noterer oss rettens uttalelse om at avgjørelsen ikke har bydd på tvil, avslutter Gauslaa og Rasmussen.