Går for sin tredje verdensrekord

Den elektriske ferga smyger seg lydløst inn til kai i Langevåg. Tettstedet i øykommunen Bømlo har i underkant av 800 innbyggere. Innerst i vika med fergeleiet ligger hovedkontoret til hjørnesteinsbedriften Eidesvik Rederi med rundt 500 medarbeidere.  

– Vi jobber nå for å sette verdensrekord nummer tre i det grønne skiftet med supplyskipet Viking Energy. Vi er med i et EU-prosjekt som heter ShipFC. Målet er å installere brenselsceller som går på ammoniakk som første rederi i verden. Du kan være veldig internasjonal med jobb i Langevåg, sier bærekraftdirektør Marie Launes.  

Den første verdensrekorden om bord på Viking Energy ble notert i 2003.  

– Skipet ble levert med dual fuel motor. Den kunne gå på LNG (flytende naturgass) i tillegg til MGO (Marin Gas Oil). Så satte vi verdensrekord nummer to da skipet ble først i verden med DNVs Battery Power notasjon (batteri hybrid), sier administrerende direktør i Eidesvik Offshore, Gitte Gard Talmo.   

Flåten til Eidesvik består av 13 offshoreskip. Åtte av dem er forsyningsskip til oljeplattformer, mens fem er subsea-/konstruksjonsskip. En tredjedel av ordreserven er oppdrag innen havvind, som har vært nytt satsningsområde siden 2016.  

Offshoreskipene til Eidesvik er blant de mest avanserte i verden med global rekkevidde. De er bygget for røffe forhold på norsk sektor og til å assistere komplekse operasjoner med bygging og vedlikehold av subseakonstruksjoner på havbunnen. Det er ikke rom for uhell.   

– Du kan ikke risikere at du mister manøvreringsevne når du ligger under plattformen med forsyninger. Du må ha back up i alle ledd av operasjonen, sier Gitte. 

Dataskjermen hos driftsdirektør Arve Nilsen viser at skipene er mest eksponert i Europa denne dagen.  

Spydspisser og økser 

Langevåg var senter for industriell virksomhet i Norge lenge før Eidesvik så dagens lys. Stedet huset landets første industriarbeidsplass fra 8000-5000 år før Kristus. Rundt tusen tonn av bergarten grønnstein ble hentet ut fra Hespriholmen like ved og foredlet i Langevåg til spydspisser og økser.  

Slagordet til øykommunen er «Sagaøya – der skaparkraft ligg i folkesjela». Eidesvik har utviklet seg til en spydspiss i det grønne skiftet. Hvorfor akkurat her? 

– Da jeg begynte i rederiet ble jeg fortalt at fiskerne som startet rederiet på 1960-tallet var ekstremt opptatt av å holde drivstofforbruket på så lavt nivå som mulig. Drivstoff var den desidert største utgiftsposten. Energisparingen var en filosofi og holdning som ble med inn i offshore-epoken helt fra 1970-tallet, sier Launes.  

Innovasjonsiveren, og jakten på energieffektive løsninger og teknologi, har kostet og gitt gevinster opp gjennom årene. I det grønne skiftet er lønnsomheten ved å ligge i forkant et stadig større tema.  

– Rammebetingelsene er mer uforutsigbare nå enn i årene vi har jobbet mest med dual fuel og batteriteknologi. Vilkårene forandres oftere og det er vanskelig å forutsi om prosjekter får støtte eller ei, sier Launes. 

 Den grønne satsingen er i selskapets DNA.  

– Noen må tørre å legge hodet på blokka. Det er ikke risikofritt, men vi har fått det til. I dag er 86 prosent av flåten vår batterimodifisert. Det skaper ringvirkninger. For eksempel er batteri et minimumskrav for noen av oljeselskapene på norsk sektor i dag  dersom de skal ha skip på langtidskontrakt. Det er gunstig for batteriprodusentene, sier Gitte.  

Leverandører av batteriteknologi og annet utstyr har fått bryne seg på ambisjonene til rederiet de siste 20 årene og høstet oppdrag. Skipsverft har blitt utfordret av design og utvikling av spesialiserte skip.  

– Det er tette relasjoner i utviklingsarbeidet med klyngesamarbeid mellom maritime aktører. De er ikke nødvendigvis lokalisert her, men mange av dem hører hjemme på «Vestlandsstripa», sier Talmo.  

Smeltedigel av kompetanse 

Hun startet i rederiet i vikariat som sekretær i 2003. Siden det har Gitte jobbet i så godt som alle avdelingene på huset. De to siste årene som administrerende direktør.  

– Vi er skrudd sammen litt annerledes enn et tradisjonelt rederi. Vi velger å ha vår egen teknologiutviklingsavdeling fordi det er en så viktig del av hva vi holder på med. Avdelingen sørger for at vi til enhver tid har teknologiprosjekter på gang. Vi jobber på to skalaer med hardware, forbrenningsmotorer, brenselsceller og tekniske ting på den ene siden, mens energibærerne er den andre siden, sier Gitte.  

Ideene kommer ikke nødvendigvis fra teknologiutviklingsavdelingen. Hun beskriver en hverdag hvor det foregår kontinuerlig samspill på tvers.  

– Her kommer du inn i et multi-tverrfaglig kompetansesenter. På huset jobber folk med bakgrunn fra navigatørsiden, maskinteknisk, sivilingeniør, skipsdesign, kommunikasjon, finans, marked og kontrakt. I skiftende tider kan de ulike avdelingene bygges opp og ned. Vi er en kul gjeng. Vil du ha en tverrfaglig og internasjonal arbeidsplass hvor du får bryne deg på mer enn en ting er svaret; rederi, rederi, rederi, sier Talmo. 

Hun tenker at bransjen ikke er så gode på å få frem attraksjonen med å jobbe i rederi.  

– Konkurransen om hodene tilspisser seg med det grønne skiftet. Vi er inne i en instrumentell periode i forhold til grønn transformasjon. Det er viktig å sørge for at vi har ordninger som er attraktive nok for morgendagens sjøfolk, og at folk søker seg til næringen. Visjonære politikere, som legger til rette for nødvendige rammevilkår, er viktig for at bransjen kan være framoverlent. 

– Vi er et operativt folkeslag. Vi løser utfordringer. Så er vi egentlig ikke så flinke til å bruke tid på å framsnakke oss selv, sier Talmo.  

Etter olje- og gasskrisen i 2015 kom tøffe runder med nedbemanninger og refinansieringer.  

– Jeg jobbet i markedsavdelingen med å skaffe kontrakter i den verste tørkeperioden. Det var veldig tøft. Jeg lærte mye, sier Talmo.

Hun fortsetter: 

– Det er ikke noe vits i å selge noe som ingen vil ha. Vi må finne løsninger i lag med kunder. Være kreative med teknologiløsninger og smarte kontraktmodeller. Jeg tror den langsiktig miljøsatsingen og differensieringen har vært viktig for at vi fortsatt er her og aktuelle. 

Markedet peker endelig oppover igjen. Alle skipene er i kontrakter. Det er mangel på skip. Rederiet diskuterer initiativ for å behold seniorene lengre i jobb med redusert antall dager ute. 

– Eidsvik-familien eide 59,86 prosent av rederiet før olje- og gasskrisen. De kom ut av krisen med samme eierandel. Vi har langsiktige og nøkterne eiere. Det er godt å ha et selskap med lang historikk og høy kredibilitet i ryggsekken, sier Talmo.  

Et godt renommé var viktig for oppdraget som skipet Viking Reach ble sendt ut på i fjor. 

– Via vår subsea-kunde, Reach Subsea ASA, ble skipet leid ut til den svenske og estiske havarikommisjonen. De var nede og så på Estonia-vraket sammen med to representanter fra de overlevende. Det var 989 om bord da forliset skjedde i 1994 og bare 137 ble reddet. Det har vært mye spekulasjoner om hendelsen. Fjernstyrte undervannsroboter gjorde det mulig å ta bilder fra innsiden av bildekket og få løftet baugporten. Rammen rundt denne jobben var svært utfordrende. Den krevde kløkt og klokskap, sier Talmo. 

Eventyrlyst  

Siden hun var liten har eventyrlysten banket på. Med base i Eidesvik har hun fått oppleve mer av verden.  

–Jeg var heldig og fikk i en periode ansvar for subsea installasjonsflåten vår. Det å reise verden rundt, og være med på verkstedopphold, var utrolig spennende. Jeg har vært i Singapore, Australia, USA og mer. Aldri tenkte jeg på at jeg var kvinne i et mannsdominert miljø.  

– Min bakgrunn er økonom. Jeg måtte være ydmyk og lære på jobb med navigatører, maskinsjefer og kapteiner. Maritimt ansatte sjøfolk er rå på å dele kompetanse sin.  

Hun tenker at jobben de gjør på sjøen har formet dem til det. 

– Sånn må det nødvendigvis være. Husk at de står ute i de røffeste situasjonene på norsk sokkel. Midtvinters med 17 meters signifikante bølger er du helt avhengig av å stole på andre. Alle må jobbe i lag. Ferske matroser må lære av de med mer erfaring, sier Talmo.  

Hun bor i bygda på en høyde over kontoret med to døtre og en labradoodle. 

Som sjef for den største arbeidsplassen i Langevåg må hun også være sambygding.  

– Vi har god takhøyde for diskusjoner på kontoret. I et så tett lokalsamfunn må du oppføre deg og gjøre en innsats når det trengs.