Ved roret for komplett eventyr i Brasil

– Steike meg. Pengene strømmer på, sier Knut Øvrebø. Tittelen hans er President Flumar/VP Odfjell Brasil.

Det er fredag og ukerapporten er hyggelig lesning på kontoret i øverste etasje i Sao Paulo.

–Vi tjener penger som aldri før. Tøffe år i markedet har gitt relativt stor gjeld. Nå kan vi betale ned, sier Øvrebø nøkternt. Han har vært med på opp- og nedturer og vet å beholde roen samtidig som stemningen er oppløftet og og travel.

Sao Paulo er en av verdens største byer med over 22 millioner innbyggere. Odfjell holder til i Avnue Paulista, som er å sammenligne med Champs-Élysées med samling av institusjoner for finans og politikk, parker og museum. Odfjell eier de øverste etasjene i bygget på 19 etasjer. På taket over er det helikopterplattform.

– Vi kjøpte disse kontorene for 35 år siden. Folkene våre har også 15.etasje og halve andre etasje. Vi er rundt 70 på kontoret. Aldri har vi vært så mange. Det utfordrer plassbruken. Totalt har vi rundt 800 medarbeidere i Brasil inklusive terminal- og skipssiden, sier han og gir sightseeing i bygget, og hilser på kollegene som er navet for Odfjells operasjon i Brasil.

Fagfolkene som jobber med terminalene, skipene, import, eksport, og HMS sitter i åpne landskap uten fysiske skillevegger. Markedsinformasjon flyter mellom avdelingene. Terminalkunder har behov for transport og omvendt.

Eksperter på skatt okkuperer uvanlig stort areal sammenlignet med i andre land.

– Det krever mer å følge lover og regler i Brasil. Vi legger stor vekt på å gjøre ting riktig. Vi drar nytte av lokal kompetanse og erfaring etter å ha bygget sten på sten fra start av, sier Knut. Han har ansvaret for shippingdelen av Odfjell i Brasil.  

Avbrutte studier

Født og oppvokst i Bergen var han klar for økonomistudier i London etter videregående. Faren var direktør for studentsamskipnaden i Bergen. Ingen i nær familie hadde jobbet maritimt.

– Helt tilfeldig at jeg gikk inn i shipping. Det var nesten et år før skolen i London begynte. Jeg banket på døren til Odfjell og spurte om de kunne bruke meg til et eller annet for å tjene opp penger til studiene, sier Øvrebø.

Han begynte på kontoret som teleksoperatør.

– Det gikk et halv år så tok de meg inn på skipsmeglingen. Det ble to runder rundt i USA og en tur til Brasil. Jeg fant ut at dette var gøy. Sa til meg selv at dette måtte jeg bare fortsette med. Jeg dro ikke til London, men ble i stedet utdannet i Odfjell. Jeg har noen kurs fra Handelshøyskolen. Ellers er jeg selfmade, sier Knut.

Foreldrene protesterte ikke.

– De skjønte at jeg tjente penger og var mer uavhengig. Og de så at jeg fant det fascinerende å reise rundt i verden, treffe nye kulturer og gjøre butikk, sier Øvrebø.

 

– Så dro jeg tilbake til Bergen og var der i 12 år. I 1998 ville de at jeg reiste tilbake til Brasil. Oppdraget mitt var todelt. Jeg skulle forbedre vår kommersielle dekning i Sør-Amerika og ble involvert både i Peru, Chile, Argentina og Brasil. Så ville vi ha et  brasiliansk rederi. Det henger veldig godt sammen med vår struktur her med terminalene. Totalløsninger gir added value for kundene våre, sier Knut.

I 1999 ble Odfjell 50/50 partner i Brasil med Jebsen-gruppen i Bergen og Dreyfuss i Frankrike, som hadde 25 prosent hver. Partnerne ble kjøpt ut og Odfjell har eid det brasilianske rederiet Flumar alene siden 2008.

– I dag er vi et fullgodt rederi her nede. Flumar har alle funksjonene; mannskap, teknisk, administrasjon, regmskap og befraktning med både det kommersielle og det operasjonelle, sier Øvrebø.

Ønsket om å ha full kontroll bunner i rammen rundt.

–Den store utfordringen her er faktisk bemanningen. Ifølge brasiliansk lov må du være ansvarlig og eie sjøfolkene. Det var en periode vi brukte et agentkontor for å rekruttere, men vi fant ut at vi ville ha alt internt. Det har med vedlikehold å gjøre. Så vi har bygget opp det vi kaller et fullt integrert rederi, sier Knut.

Oppstarten bød på en bratt læringskurve.

–Vi kjøpte litt eldre tonnasje og strevet veldig med å tjene penger i begynnelsen på grunn av vedlikeholdskostnadene. Det å drive under brasiliansk flagg koster ekstra. Du kan regne 2,5 ganger mer sammenlignet med å drifte en båt internasjonalt. Det har med mannskapet å gjøre, men også vedlikehold. Importerte reservedeler blir beskattet høyt, sier Øvrebø.

En skipsmodell i kontorlandskapet bringer tankene hans tilbake til en av milepælene under oppbyggingen av det brasilianske rederiet.

– Vi ville bygge nytt kjemikalieskip i Brasil, men prisen var tredobbel. Det gjorde prosjektet umulig. Et europeisk rederi hadde et skip under bygging i Sør-Korea som de ville selge. Vi ble det første selskapet som importerte en ny båt til Brasil. Vi hadde en svær sak; betalte skatter og alt, men fryktet at fagforeningen likevel ville hindre skipet å legge til. Dagen før ankomst Brasil endret vi havn. Vi klarte å få inn skipet på 3-4 dager og nasjonaliserte det, mens andre rederier har brukt år på å få til det samme, sier Øvrebø.

En annen kritisk korsvei skjedde i 2009, et år etter at finanskrisen falt på.

– Jeg gikk til Laurence Odfjell og sa:” Vi trenger 60 millioner dollar for å få Flumar på rett kjøl”. Det fikk jeg, men kjente på ansvaret, sier Øvrebø på en dag hvor kurvene peker oppover.

– I dag operer vi her med syv kjemikalieskip og har gjort det relativt bra. Flumar opererer kun på kysten av Brasil. Odfjell har noe service mellom Brasil og Argentina, og dedikerte båter som går mellom Peru og Chile, sier Knut.

På spørsmål om hvordan de har blitt mottatt som brasiliansk rederi med norsk eier, er svaret:

– Vi har hatt en filosofi på at vi ikke vil presse kundene til å bruke oss selv om vi har både skip og terminaler. Det er en holdning som blir satt pris på. Samtidig er situasjonen mer eller mindre gjengs over hele Syd-Amerika at det er veldig lite terminalplass ledig. Det at vi kan tilby kundene terminalplass er en styrke for oss. Ingen av konkurrentene har samme oppsett som oss, sier Knut.

Med familierederi i ryggen

Han karakteriserer terminalvirksomheten som et eventyr. Magien smitter over på shippingdelen.

– Vi jobber tett med terminalvirksomheten. Odfjell har bygget opp terminaler langs begge kystene av Sør-Amerika og er en av de største terminaloperatørene.

Øvrebø peker på at eierskapet til prosjektene har vært tett forankret i Odfjell familien selv.

– Dan Odfjell, sammen med broren Carl Fredrik, var primus motor for byggingen av de første terminalene. Fra neste generasjon kom Laurence Odfjell som har vært veldig involvert i de senere prosjektene, sier Knut.

Han har jobbet under tre generasjoner av Odfjell-familien:

– Som yngstemann på kontoret i Bergen kjørte jeg ofte Odfjell senior til og fra jobben. I Brasil og Sør-Amerika har jeg jobbet tett på de neste generasjonene, som har vært sterkt med utviklingen der. Vi har kjent hverandre på pulsen. Odfjell hadde aldri vært i den posisjonen i Sør-Amerika hvis det ikke hadde vært for familien. De har vært tøffe og krevende, villige til å satse og fascinerende å jobbe sammen med. De krever at du produserer. Det at du har eierne i ryggen gir added value og trygghet. De kjenner deg og vet hvem du er. Du er ikke bare et nummer i rekken, sier Knut.

Selv har han vokst med Odfjell som har vært hans eneste arbeidsgiver gjennom hele yrkeskarrieren.

– Jeg har nok forandret meg som leder med årene. Det er en prosess. Tror nok jeg var mer autoritær som leder før, og er mer demokratisk nå. Vi har vokst og en må tilpasse seg realitetene. Det er viktig som leder at du vet hvordan ting ser ut. Jeg er den eneste som er på kontoret fem dager i uken selv om alle, etter pandemien, kan ta en dag hjemmekontor i uken. Døren min står alltid åpen, sier Knut om hverdagen.

– Det er veldig viktig måten man snakker med folk på her. Det er mye følelser ute og går. Det har med kultur å gjøre. Selv om jeg er norsk så har jeg bodd her lenge og føler hvordan ting skal gjøres. Du må på en måte leve her for å skjønne det, sier Knut.

Øvrebø har bodd lenger i Brasil enn i Norge.

– Kolleger peker på at jeg egentlig er mer brasilianer enn nordmann, men jeg har røtter i Norge og beina godt plantet. Samtidig opplever jeg identitet som en litt flytende ting.

Da han kom hjem for å jobbe noen år i Norge på 1990-tallet var det med kone fra Brasil og deres to barn.

– Hun ble veldig godt mottatt spesielt av Odfjell-familien og trivdes i Bergen. Da vi tok turen tilbake til jobb i Brasil var vi som familie enige på betingelse av at vi skulle tilbake til Norge etter 3-4 år. Men så hun fikk kreft og døde mens barna var relativt unge. Vi var samstemte om å bli værende i Brasil. Etter skole og studier bor barna faktisk i Norge nå. Sønnen bor i Bergen og jobber med start up innen AI, mens datteren har slått seg ned i Oslo og jobber for et konsulentfirma, sier Knut.

Selv besøker han moren i Bergen med jevne mellomrom.

– Hun er 92 år, klarer seg selv og er krystallklar i hodet. Hun synes det er kjedelig at jeg bor så langt hjemmefra. Samtidig er jeg ganske ofte i Bergen. Det er viktig å møtes ansikt til ansikt for oss som opererer her nede. Vi må snakke om det som skjer og hvilke posisjoner som skal tas. Jeg er veldig personlig og liker mye bedre å møtes enn å skrive lange avhandlinger. Ingenting er mer effektivt enn å møtes ansikt til ansikt, sier Øvrebø.

Han ble gift på nytt i Brasil. Kona er en internasjonalt anerkjent smykkedesigner. Arbeidene hennes er å se på den røde løperen under Oscar-utdelingene. Nysgjerrigheten ledet oss til showrommet hennes i finansdistriket i Sao Paulo. En vegg er fylt med stjerner som Meryl Streep og Mary J. Blige med kona Leticia Lintons smykker.

– Jeg opplever at det å være gift lokalt gjør en forskjell. For det første med hensyn til språket. Du utvikler personlige forhold og kommer innpå folk på en annen måte. Kona driver butikk på øverste hylle. Familie og vennekrets kan ha noe å si for businessen vår i forhold til å knytte kontakter, sier Knut.

Selv åpner han dører for norske virksomheter via tillitsverv i det norsk-brasilianske Handelskammeret og ABRAN, en organisasjon for norsk rederier i Brasil).  

– Team Norway består av Handelskammeret, ambassaden, Rederiforbundet og Innovasjon Norge. Her får du sjansen til å formidle litt av dine erfaringer i Brasil og fremme norsk industri. Vi arrangerer også møter med brasilianske politikere og administrasjon i Brasilia, og lager ramme rundt regjeringsbesøk med mer, sier Øvrebø.

Nordlyset er en annen organisasjon som er dedikert til veldedighetsarbeid med støtte til en halv million vanskeligstilte barn. Skandinaviske selskaper gir produkter som selges til inntekt for barna. Det er samtidig god markedsføring.

Han ser at arbeidet innenfor disse organisasjonene gir resultater. Blant annet har norske offshorerederier fått godt fotfeste.

– Det er et enormt potensial for norsk industri til å levere her. Får du en skikkelig handelsavtale så kan det være hva som helst; direkte til rederinæringen, verftene og lakseindustrien for å nevne noen. Brasil seiler opp som et av de ledende land i verden. Det er rikt på råmaterialer og folk. Vannkraft og fornybar kraft i alternative energikilder som biofuel finnes i rikt monn. Veien til å bli karbonnøytral er kort, sier Knut.

Ser at det gror

Med lang tilstedeværelse i Brasil, og engasjement i utbygging av infrastruktur som terminaler, får Odfjell/Flumar deltakelse i et program som er delvis subsidiert av staten.

– Vi har fått tilgang til et fond som subsidierer bygging av ny tonnasje. Vi valgte å bygge lektere uten motorer, som ble levert i Belem i fjor. De er 70 meter lange, 20 meter brede og tar 4000 kubikk. Lekterne er nå i trafikk på elver i Amazonas. Vi sved av 65 millioner på prosjektet. Det går superbra. Vi vurderer å bygge flere lektere, sier Knut, som tar turer for å følge opp prosjektet og knytter nye kontakter.

– En ny jernbane gir bedre distribusjon mellom øst og nord i landet. Hele logistikken er i ferd med å forandres. Igjen drar vi nytte av terminalene for å se de mulighetene som byr seg. Det er gjerne terminalen som først blir forespurt, sier Knut.

Jobben han har vært med på, byggingen av et rederi fra bunnen i et land preget av nybrott, har gitt han mange minner og erfaringer.

– Det som fascinerer meg med Brasil, og hele Sør-Amerika, er at du kan ”så” ny business og se at det gror. Som nordmenn og europeere har vi vært veldig godt mottatt i området her. Det er min historie, sier Øvrebø.