– Energieffektivisering er viktigst nå

Laurence Odfjell (58) er utdannet arkitekt ved velrennomerte Yale University, og praktiserte som arkitekt før han gikk over til shipping. 

– Som arkitekt må du selge noe som ikke eksisterer ennå og tenke helhetlig. I hodet mitt er jeg fortsatt arkitekt selv om jeg har vært styreleder i Odfjell siden 2010, sier Laurence.

Vi møter han i Singapore samme uke som han har deltatt i konferanse med miljø, shipping og fremtid som tema.

– Det jeg fikk ut av debatten var at alle går mer og mer i samme retning. Bølgen blir forsterket og forsterket, og det er positivt, men det var ingenting nytt. Jeg savner helhetsbetraktninger i konseptene som presenteres for fremtidens drivstoff på sjøen, sier Laurence.

Kjemikalier, bier og vin

Det startet med et familieeid skip i 1914. I dag er det Odfjell børsnotert med rundt 2300 medarbeidere og 70 kjemikalieskip hvorav 32 eies av rederiet. De har større eierandeler i fire tankterminaler; to i USA, en i Belgia og en i Sør-Korea.

Under oppveksten var faren travel med å bygge opp Odfjell til en av verdens største innen kjemikalietransport. De var først ute med ståltanker, som kom i 1960. En sterk konkurrent og rival i det samme segmentet var rederiet Stolt-Nielsen.

– De slåss i alle år om hvem som var først og størst. Typisk norske rederegoer, men store industribyggere begge to, sier Laurence om farens generasjon.

Som barn så Laurence medaljens bakside.

– Det virket ikke som om far hadde det gøy. Rederiet var også i en oppbyggingsfase som er mye tøffere. Det er lettere for meg siden vi i dag har vi en veldig god organisasjon, sier Laurence.

Han har fire søsken. Lillesøster kom syv år etter gjengen som kom først.

– Vi satt fire barn ved middagsbordet. Det var ikke lov til å prate med mindre vi ble snakket til først. Far var stresset og utmattet. Han tålte rett og slett ikke støy, sier Laurence. Han valgte å utdanne seg til arkitekt og siktet seg ikke inn mot jobb i rederiet i første omgang.

Ved siden av shipping var summende bier en del av oppveksten. Birøkt skulle pussig nok bli sporet som endelig førte Laurence inn i rederiets fold.

– Bestefar ledet virksomheten gjennom andre verdenskrig. Selv en pengesterk rederfamilie slet med å få nok mat og energikilder til barn og familie. Bestefar begynte med bier i hagen ute på Bønes. Min far hjalp sin far og ble dermed fascinert av biene. Lidenskapen for birøkt brenner like stort for min far, nå i 80 årene, sier Laurence.

Både bestefaren og faren har inspirert han.

– Bestefar var veldig korrekt og supergod på tall. En redelig reder på alle måter. Han var mer formell enn min far som er utadvendt, kreativ og kommersiell, sier Laurence.

Faren har vært en ivrig skribent i magasinet Birøkteren i flere tiår.

– Frukttrær og pollinering, og far var i himmelen. I Norge var det vanskelig å få tak i bondegård med mindre du giftet deg med ei odelsjente. Rederiet hadde virksomhet i Chile. Slik gikk det til at han kjøpte en fruktgård der, forteller Laurence.

Å drive fruktgård i Chile var mer utfordrende enn først tenkt. Faren valgte i stedet å satse som vinprodusent. Laurence fikk oppdraget med å tegne ny vingård.

– Jeg var arkitekten, far var kunden. Det var kjempegøy. For første gang jobbet vi sammen og ble bedre kjent, sier Laurence.

Da vingården sto ferdigstilt i 1998 sa faren: ”Laurence, du kunne gjort det bra i terminal og shipping. Du er velkommen til å komme inn anytime you want”.

– Men da hadde jeg nettopp fått i oppdrag å tegne to vingårder for den amerikanske vinprodusenten Kendall-Jackson i Chile og Argentina og måtte si nei takk, forteller Laurence.

Vingårdene var et samarbeid med chilenere, argentinere og amerikanere. Det var mange hensyn å ta.

– Selv om prosjektet endte vellykket var jeg oppjaget og sluttkjørt da vinanleggene sto ferdig. Jeg ringte far og spurte om tilbudet fortsatt sto åpent. Han sa ja. I år 2000 begynte jeg å jobbe på tankterminalen vår i Chile.

I år 2000 fusjonerte Odfjell med rederiet Seachem, kontrollert av Peter Livanos og ble verdens største kjemikalierederi.

I 2004 kom han inn i styret for første gang.

– Etter at jeg hadde jobbet en stund ved terminalene våre i Chile og Brasil sa Peter Livanos, som da satt i Odfjellstyret; ”Du kaster bort tiden din der. Dra til Singapore, sett deg på kontoret vårt og lær shipping”. Det var et godt råd og begynnelsen på reisen som endte med at jeg ble styreleder i 2010.

Pandemien flyttet skip over i NIS

Moren er fra Missouri i USA. Laurence vokste opp med to språk i Bergen. Siden 1980-tallet har han bodd utenfor Norges grenser. Fast adresse i dag er Singapore. Her var litt under halvparten av kjemikalietankerne til Odfjell registrert før pandemien, mens resten var registrert med norsk flagg.

– Å ha norsk flagg i hekken under Covid var kvalitet. Sjøfartsdirektoratet, embetsverket og Rederiforbundet samarbeidet alle og gjorde en kjempejobb for sjøfolkene. De ga omsorg og gjorde så godt de kunne for å hjelpe dem. Sjøfartsdirektoratet ga dispensasjoner så lenge du hadde en god plan å vise til hvis noen var smittet om bord, eller ved bytte av mannskap, sier Laurence. 

– Vi erfarte at Singapore la på røret. Det var ingen hjelp å få. Sjøfolkene er våre kolleger til sjøs. De skal behandles med respekt og få den hjelpen de trenger. Vi besluttet derfor å flagge om våre skip med Singapore flagg. Flere av skipene våre er dermed nå registrert i NIS etter pandemien, mens et mindretall ble registrert på Marshall Islands. Vi så at Marshall Islands var på bølgelengde med norske verdier ut ifra hvordan de stemte i IMO-sammenheng. Øyene er utsatt for stigende hav. I klimaspørsmål er de samstemte med Norge, sier Laurence.

Mot 2050

I desember i fjor ble rederiet Odfjell bedt av IMO å presentere i plenum arbeidet de gjør for å senke utslippene fra flåten deres. Laurence peker på jobben som gjøres av fagfolkene i rederiet, ledet av VP Teknologi Erik Hjortland, som årsak til at de har kommet i forkant.

– I tillegg var vi det første rederiet i verden som kom ut med bærekraftlinket obligasjon. Vi rapporterer veldig transparent for å vise vår fremdrift. Slik kan vi tvinge konkurrentene ut på banen. Analytikerne kan begynne å spørre hvor de ligger an. Det har skjedd. Vi gjør det for å vise at vi er konkurransedyktige, sier Laurence.

– For å øke bevisstheten til våre kunder rundt utslipp, så får de en email når de losser lasten i havn med et CO2-regnskapet for lasten deres på nylig avsluttet reise. Neste år kommer det en faktura på karbonavgiften ved avsluttet reise.

Ifølge Carbon Intensity-indeksen til IMO har Odfjell redusert utslippet fra sine skip med 51% i første kvartal 2023 sammenlignet med 2008.

– Det må legges til at vi har redusert antallet mindre skip til fordel for større skip, hvilket gir mindre utslipp per last. Hvis man justerer for det blir tallet rundt 35%. Det er fortsatt veldig bra, sier Laurence.

Fagfolkene i Odfjell, og styrelederen, har stor tro på at det blir to grunnsyn som krystalliserer seg fremover.

– Vi er veldig opptatt av effektivisering av eksisterende teknologi og systemer. Det gir lønnsomhet og sparer miljøet allerede nå. Det andre er bevissthet rundt risikoen ved å velge én fuel for fremtiden. Vi tror at bransjen må være forberedt på fleksibilitet. Hva vi enn bygger av skip må de kunne brenne forskjellige typer drivstoff, sier Laurence.

Han etterlyser faktabaserte analyser i konklusjoner rundt det grønne skiftet. Det har rederiet brukt ressurser på.

– Hva vil det reelt si å bruke grønn metanol og grønn ammoniakk som drivstoff? For eksempel, utslippet fra skipet er vann med brenselscelle og ammoniakk, men hvor mye elektrisitet trengs for å produsere grønn ammoniakk? Hvis du regner baklengs er det et enormt sprang, sier Laurence om hvorfor han sier at grønn metanol i dag kan være skadelig for miljøet. Det totale utslippet av CO2 øker hvis elektrisiteten produseres med kullkraft. Forurensingen er bare flyttet på.

– Vårt regnestykke viser at for å produsere elektrisiteten som trengs for å produsere grønn metanol fra elektrisitet, basert på dagens handelsflåte, så trenger vi 750 atomkraftverk. Hvem skal bygge 750 atomkraftverk de neste 10-20 årene for at drivstoffet skal brukes på skip? Det skjer jo ikke. Jeg sier det ikke for å helle kaldt vann på det arbeidet som gjøres, men vi har mye mer tro på å jobbe med effektivisering av eksisterende systemer på dette stadiet, sier Laurence.

Han vil at kraftprodusentene inviteres til å delta i debatten rundt fremtidens drivstoff.

Nytt skip på tegnebordet

Brenselceller og atomkraft er temaer han personlig fordyper seg i. Engasjementet i fremtidens drivstoff, og effektiviseringen av dagens systemer, er blitt en lidenskap. Rederiet ser at miljøfokuset er god butikk. Værruting, digital styring, kontinuerlig rensing av skroget, nye propeller og mer gir pluss i regnskapet.

– Vi investerte en million dollar per skip i oppgraderinger for økt effektivitet. Disse investeringene betalte seg etter litt over et år og fortsetter å gi gevinst, sier Laurence.

 Konseptet for det neste skipet de bestiller er hemmeligstemplet.

– Vi jobber med den neste generasjonen av skip på tegnebordet. Konseptet er så godt som ferdig utviklet. Vi har fått 400 innspill til forbedringer fra vår egen organisasjon; sjøfolk, operatører, befraktere og teknisk avdeling. Vårt varemerke er å være løsningsorientert. Det nye designet vil speile det.

Tidspunktet for jomfruturen er ikke klart.

– Ordresituasjonen ved verftene i dag, og prisene, har satt bestillingen på vent. Jeg gleder meg til å se det nye konseptet bli virkelighet, sier Laurence.

Neste generasjon

Squash og golf er avkobling i Singapore.

– Jeg begynte sent med golf og er rimelig håpløs. Det er tidkrevende å bli god, men du konkurrerer med deg selv så det gjør ingenting, sier Laurence. 

En av nevøene jobber for rederiet i Singapore. En niese har også har hatt en periode der. En gang i året inviteres alle barna i familien over 16 år til familietreff i byer i nettverket deres.

– Åtte kommer denne gangen. Vi forteller litt om hva rederiet driver med innenfor shipping og terminaler, og tar for oss en del problemstillinger, sier Laurence om hvordan de gjør neste generasjon kjent med virksomheten og kanskje vekker interesse.

Yngstemann er ni år og går på skolen i Singapore.

–Han er en glede som kom sent i livet. Du opplever verden på nytt igjen og barns glede av oppdagelser – så mange ‘wow’!. Småen får snakke ved middagsbordet som han vil. Jeg sier wow til de verdiene barna målbærer i forhold til menneskerettigheter, likestilling og miljø. Det gir fremtidstro, sier Laurence.