– CO2-frakt blir like stort som dagens oljetransport på sjøen

– Globalt skal 5 milliarder tonn CO2 fraktes årlig på skip og i rør når toppen kommer. Det er like stort som dagens oljetransportmarked i shipping. Beregninger anslår at 80 prosent av dette volumet vil fraktes på skip. Dette er en kjempemulighet for skipsfarten, sier Johanne Koll-Hansen Bø.

Fra en veranda på hovedkontoret Stavanger ser hun ut mot fjord, og skimter fjell i horisonten. Naturen er en passende ramme rundt det altoverskyggende fokuset på klimaproblematikken som rederiet bokstavelig talt er dypt involvert i. I januar i fjor leverte de inn søknad om å etablere reservoar for lagring av CO2 i sjøbunnen i Nordsjøen.

For sakte

– Jeg var på klimatoppmøtet i Egypt. Det ble slått fast at det grønne skiftet på langt nær går fort nok. CCS (Carbon Capture Storage) må til for å nå målet om nullutslipp i 2050. Det er det bred enighet om, sier hun.  

For et år siden begynte hun som leder i prosjektet Stella Maris i regi av Altera

Infrastructure; en totalkonsept for karbonfangst; innsamling, frakt og lagring av CO2.

– For et år siden kunne jeg ikke forestille meg at en helt ny industri skulle utvikle seg så raskt. Alle har ventet litt på hva andre skal foreta seg. For å innfri løfter gitt av myndigheter og næringsliv må ting skje nå. Deadline verdenssamfunnet har satt for nullutslippsmålet er 2050, sier Johanne.

Lederrolle for Altera

25 medarbeidere i Altera er engasjert med prosjektet Stella Maris. De deltar i fire arbeidsgrupper og rådgivende organer mot EU-parlamentet. Staben deres blir brukt som rådgivere av politikere i land med store utslipp i Europa som Sverige, Finland, og Portugal. Altera arrangerer også workshops med clustere med bedrifter, myndigheter, politikere og befraktere. De spiller på lag med miljøorganisasjonen Bellona. Med andre ord; Altera Infrastructure (tidligere Teekay Shipping) i Stavanger har tatt en lederrolle for å få infrastrukturen for karbonfangst i Europa på plass.

– Både EU og norske myndigheter bruker oss som sparringpartner for å få karbonfangsten, transporten og lagringen på plass. Vi har jobbet med CCS-teknologien i 10 år, men markedet har ikke vært klart fordi kostnadene har vært for høye. Nå har vi en modell som bygger på lønnsomhet, sier Koll-Hansen Bø.

Rederiet har kompetanse og erfaring fra offshorevirksomhet som strekker seg tilbake til 1980-tallet. Den er verdifull under byggingen av infrastrukturen for karbonfangst. De var pionerer med FPSOer (Floating Production Storage and Offloading). Flåten til Altera inneholder også tankskip, bøyelastere og slepebåter.  Samtidig er det en helt ny industri som krever nye løsninger. I stedet for å pumpe olje opp fra sjøbunnen skal CO2 pumpes ned og lagres kanskje i tusener av år. Det byr på utfordringer som ingen har måttet hanskes med før.

Monopol og lisensrunder

– Mange i bransjen, inklusive oss, føler at utbyggingen av karbonfangst krever en mer holistisk tilnærming på det regulatoriske. Innledningsvis har utviklingen bært preg av  ad-hoc. Man kan ikke kopiere fra petroleumsvirksomheten og legge den på CO2-lagring. Det blir for enkelt og passer ikke sammen, sier Koll-Hansen Bø.

Før lederrollen i Stella Maris var hun ansvarlig for den kommersielle avdelingen i shipping-delen av Altera (bøyelasterne).

Hun peker på at karbonfangst blir en annen type marginforretning med andre eiere.

– Jeg er veldig opptatt av at det må være rom for andre enn de store oljeselskapene til å ta eierskap. Vi opplever at departementene har stor forståelse for det og er lydhøre for hvordan industrien mener den bør utvikle seg. Tredjepartstilgang må sikres. Man må unngå monopoltilstander hvor prisen dikteres, sier Johanne.

Skip må bygges da 80 prosent av frakten vil gå på kjøl. Mottak for CO2 må på plass. Infrastruktur med rør er under planlegging. Kritisk for å komme i gang er klargjøring av reservoar for lagring av CO2. Det er den delen av infrastrukturen som er mest tidkrevende å bygge.

– Det pågår diskusjoner rundt hvordan lisenser lagring skal tildeles. Så langt har myndighetene valgt å avvente søknader for så å åpne opp for at andre aktører skal kunne søke på samme lisens. En såkalt Open Door policy gir fordel til de som er først ute med søknaden. De får et forsprang. Det kan igjen føre til at eierskapet av reservoarene for lagring konsentreres på færre aktører, sier Johanne.

Altera ønsker en annen innfallsvinkel.

– Vi vil at myndighetene starter med lisensrunder i stor skala på samme måte som for oljefelt. Det vil skape fortgang og gi alle kandidater samme tidsrom til å forberede søknaden.

– Tempo er viktig. Danmark ligger foran med utlysninger av areal til lagring, sier Johanne.

Store volum

Stella Maris konseptet til Altera beskriver hun som one stop shop. Landbasert industri betaler en pris for håndteringen av CO2 på samme måte som for søppelhenting.

– Vi tar ansvaret for transport og lagring. Kunden må selv sørge for fangstanlegget. Det er en større investering. Eventuelt blir det forskjellige modeller av fangstanlegg som kan leases. Håpet er at den kostnaden vil gå ned. Vi tar initiativ til å danne industriklynger som kan dele på kostnadene, sier Koll-Hansen Bø.

Stella Maris vil få kapasitet til å håndtere 20 prosent av det totale utslippet av CO2 i Norge.

–Vårt generiske konsept er ti millioner tonn årlig. Det er et stort volum, men faktisk vil det kreve 40 Stella Maris for å håndtere toppen av karbonfangsten i Europa, som beregnes til rundt 400 millioner tonn årlig.

Eierskap er et tema i Stella Maris-modellen.

–Vi er klare for å eie infrastruktur, men også svært åpne for å eie sammen med lokale aktører.

Lønnsomheten er avhengig av at myndighetene setter CO2 avgiften så høyt at industrien taper penger på å ikke håndtere utslippet.

– Det jobbes også med innføring av CO2-toll for å unngå at virksomheter flyttes ut til land som ikke følger opp med CO2-avgift, sier Johanne.

Journalist, sosiolog og jurist

Alteras leder på karbonfangst er involvert i alle aspekt i den nye businessen som kan bli avgjørende for å nå globale klimamål. I disse dager tar hun kontakt med noen av verdens største forsikringsselskaper med tanke på reservoarene som skal lagre CO2 i kanskje tusener av år. Kolleger vitner om lidenskap og engasjement. I tillegg har hun en velutrustet verktøykasse.

– Jeg har tre utdannelser; journalist, sosiolog og jurist. Nå får jeg bruk for alle, sier Johanne, som startet yrkeskarrieren som journalist i TV2. Erfaring fra journalistikken hjelper i kommunikasjonen av budskapet.

– Som journalist må du identifisere bevegelsene. Vi fanger opp bevegelsene i det europeiske og norske markedet og ser hvordan vi kan påvirke på beste og riktige måte. Det gjelder å legge en strategi som klaffer best mulig med målene våre. Samfunnsforståelse er en del av det. Her får jeg bruk for sosiologen. Juristen i meg gjør meg rustet til å gi innspill på det regulatoriske arbeidet rundt karbonfangsten.

Hun begynte som jurist i Altera Infrastructure i 2019, som da het Teekay.

– Jeg startet med å gi juridiske råd internt som advokat i shippingavdelingen. Etter hvert ble jeg så levende inne i den kommersielle utviklingen at jeg ble tilbudt å lede den kommersielle utviklingen på bøyelasterne våre, sier Johanne om forspillet til rollen hun har i dag.

Ekstrem avkobling i februar

Hjemme har hun fire barn i alderen 14, 11, 8 og 7 år.  

– Jeg har full støtte fra familien og mann som er vant med å ta størstedelen av ansvaret hjemme. Han er lege i vaktordning på sykehuset. Samarbeidet på hjemmebane er jeg helt avhengig av. Vi må ha en tanke om at dette gjør vi sammen, sier Johanne om fundamentet.

En uke hvert år kobler hun seg av jobb og familie. I februar går turen nordover, enten til Hardanger- eller Finnmarksvidda. Ingen får være med. Ingen kan nå henne på mail eller telefon.

– Denne gangen skal jeg gå fra Alta til Karasjok. Det er en spesiell følelse å ta farvel med taxisjåføren og stå der alene i vintermørket i minus 25 grader med ski og pulk.  

Jeg møter aldri folk på turen, kanskje med unntak noen på snøscooter, sier Johanne med forventninger til årets tur i blikket, og en god porsjon respekt for utfordringen. Hun trener kondisjon og styrke i forkant, og har med seg erfaringer fra tidligere turer over vidda i bakhodet.

– I fjor kjente jeg at det ble ekstra kaldt etter å ha krysset det største vannet på Finnmarksvidda. Jeg tok av meg vottene raskt for å ta på kuldetape i ansiktet. Vottene var av i 30 sekunder, men det tok ei hel uke før fingrene mine var helt gode igjen, forteller Johanne.

Pulken med telt og mat veier 40-50 kilo. Mye energi går med til å dra den.

– På det kaldeste på turen i fjor viste gradestokken 35 minus. Du må ha spesialutstyr. Sikkerhetsrutiner betyr alt; som å være oppmerksom på når det er for sent å sette opp teltet. Maten har lite smak i kulda, men du må spise og drikke nok. Jeg har opplevd å gå tom. Jeg ble liggende et døgn i teltet før jeg kom på beina igjen. Jeg kan ikke gjøre det en gang til, sier Johanne.

Rutiner som å løpe rundt teltet eller ta armhevinger før en legger seg i soveposen er triks for å holde på varmen gjennom natten.

– Når morgenen kommer, og du har fått på deg skiene, er det helt fantastisk å være alene med endeløse hvite vidder. Det gir meg en grunnleggende glede som jeg ikke ville vært foruten.

– På vidda er det ikke klokka som styrer meg. Jeg får renset hodet. Jeg opplever at jeg tenker de lange tankene; hvor vil jeg være om 10 år. Hvor relevant vil strategien og visjonen vår være?

For å driver karbonfangst må aktørene tenke langt. Injeksjonsplattformen skal sende CO2 til lagring i reservoar under havbunnen i Nordjsøen. Tidshorisonten for lagringen kan være tusener av år. Seks søknader har kommet inn på det første prosjektet som har fått navnet ”Havstjerne”.

Hva om svaret på søknaden kommer mens hun er på vidda?

– Heldigvis har jeg en satellittenhet som kan sende og motta meldinger hvis store ting skjer, sier Koll-Hansen Bø.

Hvis lisensen kommer i boks må de bestille skip senest i 2024. I Stella Maris modellen er det en injeksjonsplattform og tre skip på sjøsiden.