Vi trenger en klar og tydelig teststrategi

Vi må forberede oss på å leve lenge med Covid-19 uten at vi har en løsning for medisinsk behandling eller vaksine. Dagens karanteneregime for reiser må suppleres med en klar, tydelig og omfattende teststrategi som gir grunnlag for karantebruk som er vesentlig mer målrettet.

Av Harald Solberg, administrerende direktør i Norges Rederiforbund og Stein Lier-Hansen administrerende direktør i Norsk Industri.

Dagens regler for reisekarantene er kompliserte, krevende for den det gjelder, mangler internasjonal koordinering og er svært kostbare for samfunnet. Vi trenger derfor en grundig diskusjon om bedre måter å sikre samfunnet mot at koronasyke sprer smitte.

Reisekarantene ilegges alle som kommer fra røde land eller regioner og innebærer et krav om å holde seg på egnet oppholdssted i ti dager etter ankomst i Norge. Eventuelt må arbeidstakere testes ved ankomst – når første negative svar foreligger, kan de jobbe, men være i karantene i fritiden. Så kan de testes tidligst etter fem dager etter ankomst, og får de negativt svar der også, kan de slippe karantene på fritiden. For alle som har et hjem i Norge, og kanskje også mulighet for å jobbe hjemmefra er dette et lite inngripende tiltak. For arbeidspendlere som må avtjene reisekarantenen på hotell, brakke eller lugar er dette derimot en stor belastning. For alle som må sitte i doble karantener som følge av manglende tillit mellom ulike lands reguleringer er systemet helt uholdbart. Særlig når det ser ut til å vare lenge.

Dagens praksis gjør at vi holder mange friske, arbeidsføre folk uvirksomme mens de venter på mulige symptomer av en sykdom ingen vil ha. Og verre blir det ettersom vi nå registrerer at testkapasiteten ikke økes i takt med behovet – svartiden øker. Karantenestrategiene slik de nå praktiseres er kostbare både for den enkelte og for samfunnet. Det er merkelig liten diskusjon rundt det faktum at vi holder tusenvis av friske mennesker uvirksomme uten at vi vet om de er smittet.

Dagens regler fører til konflikter mellom arbeidsgivere og arbeidstakere knyttet til kompensasjon for karanteneperioden. Reglene fører også til konflikter mellom kunder og leverandører om hvem som skal betale prisen for de høyere kostnadene. I tillegg stoler ikke ulike land på hverandres tiltak, slik at man ofte havner i en situasjon der karantene i ett land ikke er godt nok i det neste landet. Det innebærer i verste fall at man sitter i to 14-dagers karantener før man kan påbegynne sitt arbeid. Mange næringsaktiviteter er avhengig av at folk har mulighet til å reise. Det gjelder for eksempel sjøfolk, servicepersonell, tekniske eksperter, vedlikeholdseksperter og en rekke andre yrkesgrupper som holder «hjulene» i økonomien i gang. Det er ganske åpenbart at denne situasjonen er uholdbar.

Gjennom testing er det grunn til å forvente at man på en mer treffsikker, og mindre samfunnsøkonomisk kostbar måte, avdekker hvem som er smittet og dermed skal isoleres. For å øke treffsikkerheten av tester kan man pålegge flere tester, eventuelt kombinert med karantene i ventetiden. Alternativt kan man også gi tillatelse til kun å reise når man kan dokumentere en nylig negativ Covid-19 test. I første omgang er dette et regime som kan og bør iverksettes for nødvendige arbeidsreiser, gjennom en forbedring og utvidelse av gjeldende regler for EØS-/Schengen-området til å gjelde internasjonale arbeidsreiser generelt. I neste omgang kan dette utvides til å gjelde reiser mer generelt - også fritidsreiser.

Det har pågått en diskusjon om man kan pålegge testing ved reiseknutepunkter, eller om testingen må være frivillig. Etter vår vurdering må et testregime være obligatorisk og gjelde alle. Nøyaktig på samme måte som at det ikke er valgfritt om vi går gjennom sikkerhetskontrollen når vi skal ut å fly. Frivilligheten ligger i om man reiser eller ikke. Skal et testregime være et virksomt og reelt alternativ til karantene, kan det ikke være opp til hver enkelt av oss om vi skal la oss teste.

Skal vi leve med Covid-19 ut 2020 og også gjennom 2021 vil dagens karanteneregimer være et alvorlig hinder både for den enkelte, for arbeidsplassene og for samfunnet. Det haster med å etablere en bedre strategi som sikrer vesentlig bedre utnyttelse av samfunnets ressurser.