– Uten norsk kompetanse kan gevinst i det grønne skiftet gå tapt

– I svarene på den årlige medlemsundersøkelsen til Norges Rederiforbund scorer frykten for å miste operasjonell kompetanse høyest år etter år. Tap av denne typen kompetanse vil svekke det unike norske maritime klusteret. Slik kan vi miste gevinst i det grønne skiftet i form av fremtidsrettede arbeidsplasser. Det skjer allerede, sier Harald Fotland, administrerende direktør for Odfjell-gruppen.  

Til sammen har rederiet 120 norske sjøfolk. 24 kapteiner skifter på å stå ved roret på 12 av i alt 52 kjemikalieskip. Hvert år tar de inn 25 norske kadetter og lærlinger. Dette til tross for at rederiet ikke kan påvise at de norske sjøfolkene gir bedre inntjening enn skip med mannskap fra andre nasjonaliteter, og at de norske koster mer. Og mange forsvinner ut av rederiet etter endt opplæring.  

– Flere har romantiske forestillinger om å se verden. Vi er derfor forberedt på at rundt halvparten av dem går lei av å seile deep sea etter lærlingperioden. I stedet havner de i Kystvakten, Sjøfartsdirektoratet, offshore, utstyrsprodusenter, blir loser eller tar jobb for oppdrettsnæringen. Vi pøser inn maritim operasjonell kompetanse til norsk maritim næring, sier Fotland.  

Han sier det uten å rynke på pannen. Kompetansebyggingen gjør rederiet godt selv om en del forlater «skuta».  

– De som skal om bord og lose inn megastore skip langs norskekysten, med internasjonalt miljø på broen, må ha kompetanse fra denne typen skip og fra andre kulturer og vannveier internasjonalt. Fergeskippere fra norske fjorder har ikke nødvendigvis all den erfaringen som er nødvendig for å gjøre jobben. Deep sea-kompetansen vi deler er viktig for det maritime klusteret i Norge, sier Fotland.   

Fra salt- til ferskvann 

Kjemikalietankskip er brorparten av levebrødet til Odfjell, ved siden av terminaler. Rederiet har manualer for 600 forskjellige kjemikalier de frakter globalt. Et skip kan frakte opp til 40 forskjellige kjemikalier av gangen. 

Kundene krever at befrakteren har kunnskap og erfaring. Voks må holdes varm så den ikke stivner, mens andre varer kjøles ned eller beskyttes mot oksygen for å unngå eksplosjonsfare. Kommunikasjon og planlegging for flere seilinger fremover i tid må til for at alle bitene i puslespillet faller på plass.  

Tankene må vaskes for hver gang det kommer nytt innhold. Hvis en tank har fraktet syre må den vaskes før den fylles med vegetabilsk olje til matproduksjon. Tankene vaskes med ferskvann.   

– Vi har et stort forbruk av ferskvann. Vanligvis produserer du ferskvann om bord på skip på det vi kaller for kjelene. Vannet «fordamper» og saltet skilles ut, sier Fotland.  

En dag kom det en utstyrsleverandør fra Kvinnherad inn døren i Bergen og presenterte nyutviklet utstyr. Det presser sjøvann gjennom filter som skiller ut saltet. Prosessen er basert på et prinsipp som heter omvendt osmose, som er veldig lite energikrevende sammenlignet med kjelene.  

– Fordampingen krever masse energi. Vi kjøpte inn et anlegg i håp om å redusere energiforbruket. Tilbakemelding fra folkene våre var at det nye utstyret var for dårlig, sier Fotland.  

Historien var nær ved å ende der, men så kom en siste sving.  

– En av våre ringte produsenten og sa at utstyret var for dårlig. De svarte: «Kan vi få en sjanse til? Vi skal rette opp alle feilene, så prøver vi igjen.» Vi sa greit, vi kjøper et anlegg til. I neste omgang var tilbakemeldingen fra mannskapet på skipet: «Dette er jo fantastisk, genialt.» Utstyret var tilpasset maskinrommet og fungerte, forteller Fotland. 

I ettertid har Odfjell bestilt ca. 40 renseanlegg fra Norwater i Kvinnherad.  

– Hadde vi ikke hatt norske sjøfolk, og hovedkontor i Norge, ville denne kommunikasjonen aldri ha funnet sted. Kommunikasjon mellom rederier og produsenter på hjemmebane baner hele tiden veien for nye kvalitetsprodukter, sier Fotland.  

Han har flere gode historier som har resultert i tusenvis av arbeidsplasser langs kysten.  

– Vi har over 2500 Framo-pumper på skipene våre. Opprinnelsen til disse pumpene var pumper som ble brukt i sildeindustrien i Haugesund. De ble videreutviklet og brukes nå over hele verden på sjø og land, sier Fotland.

Alle tankene om bord på skipene til Odfjell må ha hver sin pumpe. Kvaliteten på pumpene er alfa omega i operasjonen av kjemikalieskipene.   

– Samarbeidsprosjektene med utstyrsleverandørene gjør at både eksisterende bedrifter og nye initiativ får den feedbacken de trenger for å få realisert og forbedret sine produkter. Utstyrsleverandørene ligger som perler på en snor langs kysten med propellanlegg, pumper, vanntette luker og eksplosjonssikre lamper; det er endeløst. Den dagen rederiene slutter å si til dem at de trenger en annen pakning, eller at det er for stort forbruk av smøreolje, eller andre ting som må rettes på, så stopper innovasjonen opp. Da får de ingen tilbakemelding og både produsenten og utstyret blir avlegs, sier Fotland.

Grønne ordre som glipper 

Han anslår at Odfjell har investert 3-400 millioner på energieffektiviseringstiltak på skipene deres så langt i det grønne skiftet.  

– 90 prosent av dette beløpet er lagt igjen utenfor Norge. Vi kjøper våre energieffektiviseringsløsninger i Sverige, Danmark, Tyskland og Spania, alle andre steder enn i Norge. Markedet for energieffektivisering av den internasjonale flåten er et hurtigtog som bare forsvinner. En gylden mulighet som det ikke er nok fokus på i Norge. Det er kjempetrist, sier Fotland.  

Årsaken finner han i virkemiddelapparatet.  

– AS Norge har hatt et veldig fokus på at vi skal ned i energiforbruk; jo grønnere dess bedre. Energieffektivisering blir ikke sett på som grønt nok. Det «bare» reduserer forbruket av fossilt drivstoff og da er det ikke like interessant å gi incentiver til den type produktutvikling. Hvis for eksempel Norge hadde incentivert norske forskningsmiljøer til å utvikle seilteknologi for handelsskip er jeg sikker på at norske leverandører ville vært konkurranseledende på dette området, sier Fotland.  

Hundreårsperspektiv og tilskuddsordningen for sjøfolk

Det børsnoterte familierederiet har røtter tilbake til 1914. Nåværende generasjon planlegger for den neste slik den forrige gjorde.  

– Når vi bygger et skip skal vi eie det til det blir resirkulert. Vi kan investere tungt i skipene fordi vi skal ha dem i 25 til 30 år. Fokus er ikke å kjøpe og selge og tjene penger i løpet av korte tidsrom. Mange av de aller beste rederiene langs kysten er familiekontrollerte forretninger som har samme evighetsperspektiv som oss, sier Fotland.  

I utgangspunktet kan rederier med globale operasjoner flytte dit hvor rammebetingelsene er mest gunstige. Hvorfor velger Odfjell å ha sin hovedbase i Norge? 

– Vi er velsignet med en eier, som til tross for at han bor i Singapore, har et veldig tydelig fokus på at vi skal bygge på de norske tradisjonene. Han vil at vi skal være bidragsyter i det norske maritime klusteret.   

– Det er viktig for mine medarbeidere her på huset at tilhørigheten til Norge er så tydelig. Den gir oss langsiktighet, anseelse og er gunstig for rekrutteringen. Som et stort rederi blir vi også ofte en referansekunde i Norge for maritime leverandører. Har vi et utstyrsproblem får vi derfor raskt assistanse, sier Fotland. 

I fjor fikk rederiet sin første kvinnelige kaptein. Stammen av norske sjøfolk om bord fortsetter å være satsningsområde.  

–Vi har en klar ambisjon om å opprettholde den stammen vi har i dag, men den er såpass liten at lærlingeprogrammet er ganske sårbart. 2015-16-17 var veldig utfordrende under olje- og gasskrisen. Vi reduserte antall ansatte på kontoret i Norge med nesten 40 prosent. Da måtte vi også se på de norske sjøfolkene. Samtidig er vi avhengig av å utdanne én til to kapteiner hver år. I nedturer i markedet blir det vanskelig å holde på den norske stammen og sikre opplæringsmiljøet om bord om ikke rammebetingelsene er tilstede, sier Fotland.  

Han hevder at svekkelse av nettolønnsordningen har skapt usikkerhet. For Odfjell sin del er den redusert med 40 prosent.  

– Tilskuddsordningen er den desidert viktigste driveren for operasjonell kompetansebygging i det maritime klusteret, sier Fotland.  

Han viser til taket på rundt 220.000 kroner i nettolønnsordningen som ble innført for tre år siden. Det betyr at rederiet maks får rundt 220.000 i refusjon per ansatt. Det rammer de høyest lønnede stillingene ekstra hardt, mens stillinger med lavere lønn ikke merker noen stor forskjell på grunn av taket.  

– Med det settes den operasjonelle kompetansebyggingen i fare. Et trygt og godt læringsmiljø krever norske toppoffiserer. I tillegg kom den ekstra arbeidsgiveravgiften på inntekter over 850.000 kroner som gjør de høyest lønnede stillingene enda mer utsatte, sier Fotland.  

Hvert år er statsbudsjettet en korsvei for nettolønnsordningen.  

– Vi opplever stor forståelse for argumentene våre i møte med politikerne, men det synes som om konsensusen forsvinner et sted over Hardangervidda på flyturen tilbake til hovedstaden. Altfor lite blir gjort i praksis, sier Harald.  

Over Loppehavet i høy sjø 

Selv startet han sin maritime karriere med 13 år i Sjøforsvaret. I seks år seilte han på MTB.  

– Man husker solskinnsdagene på Sørlandet eller Helgelandskysten i havblikk, men det kunne være mye dårlig vær. Det var mange turer i ruskevær over Loppehavet og Vestfjorden med hjertet i halsen, sier Harald, med skiftende vær utenfor kontorvinduet i Bergen.   

– Da jeg var ferdig med gymnaset søkte jeg opptak på Sjøkrigsskolen. Noen  og noen år etter fullført plikttjeneste fikk jeg en jobbmulighet i et bergensrederi. En tilfeldighet som ga meg en livslang maritim karriere. Jeg har ikke angret på det, sier Fotland.  

Sporskiftet har fått følger også for neste generasjon.  

– Vi har tre gutter som alle har havnet i maritim bransje. En sønn er partner i Hansa Tankers, en jobber som skipsmegler i Utkilen, mens den tredje jobber med maritim finansiering i Sparebanken Vest.