Få fart på skipsfartens utslippsreduksjon

Rederiforbundet mener utslippskuttene i skipsfarten bør finansieres av næringen selv gjennom avgifter på fossilt drivstoff og etablering av et fond for ny teknologi. Les kronikken fra Rederiforbundet her.

Ambisjonene om kutt i klimagassutslipp både fra industri og transport er høy, både hos myndigheter og i næringslivet. Målene om utslippskutt fra land er regulert gjennom Parisavtalen. Men siden ingen land «eier» den internasjonale skipsfartens utslipp reguleres kuttene for skipsfarten gjennom FN-organisasjonen International Maritime Organization (IMO). 

Ambisjonen i IMO er å halvere de samlede absolutte CO2-utslippene fra skipsfarten innen 2050, sammenlignet med 2008. Ambisjonen kan virke lite ambisiøs ved første øyekast, men innebærer i praksis et krav til utslippskutt pr skip på 70-90%, avhengig av veksten i verdensflåten innen 2050. Målet er svært ambisiøst og vi når det ikke hvis det ikke raskt etableres effektive virkemidler som utvikler, skalerer og distribuerer alternative klimanøytrale energiløsninger. Vi må finne gode alternativer også for den delen av skipsfarten som seiler over svært lange distanser. De lengste seilasene har også de største utslippene og er derfor også vanskeligst å finne gode alternative løsninger for.

Gjennom Norges Rederiforbund har den norskkontrollerte utenriksflåten satt seg svært høye ambisjoner. Vi lanserte tidligere i år våre mål om å være klimanøytrale i 2050. Siden skip har lang levetid, minst 20 år, betyr det at vi har satt oss som mål å kun bestille skip med nullutslippsteknologi fra 2030 og fremover. Det betyr at vi kun har et tiår på oss til å utvikle og skalere løsninger som er både klimanøytrale og lønnsomme i markedet.

Spørsmålet er derfor hvordan vi skal sikre rammevilkår som stimulerer til rask utvikling av lønnsomme klimanøytrale alternativer.

I EU pågår et aktivt arbeid for å innlemme skipsfarten i EUs kvotehandelssystem. EUs ambisjon støtter vi; nemlig å iverksette tiltak som stimulerer til lavere utslipp. Men det er vanskelig å se for seg hvordan et effektivt kvotehandelssystem skal etableres for skip som seiler både inn og ut av EU. Hvilken del av skipets reise skal reguleres gjennom kvotesystemet. Og ikke minst, hvordan skal ordningen etablere insentiver for at midlene som innbetales gjennom et kvotesystem går tilbake til å utvikle og skalere lønnsomme alternativer til fossilt drivstoff. Vi vet allerede at de største investeringene for klimanøytrale alternativer for transportsektoren ligger på landbasert infrastruktur som sikrer tilgang på energiløsninger til konkurransedyktige priser.

I IMO pågår også viktige prosesser. I november samlet IMO seg om et tiltak som skal redusere utslippene på kort sikt. Det er i seg selv bra at IMO har blitt enig om et konkret forslag. Det viser at verdens land er i stand til å samarbeide og fatte beslutninger, også midt i en korona-pandemi. Samarbeid og beslutningskraft vil være helt avgjørende for å løse de store utfordringene klimakrisen stiller alle land overfor. IMOs tiltak er en kombinasjon av krav til tekniske egenskaper til eksisterende skip og en indikator for effektiv drift som til sammen skal sikre årlige reduksjoner i utslippene. Vi setter pris på samarbeidsviljen i IMO. Men tiltaket har også viktige svakheter. For det første etablerer det i seg selv ingen insentiver som tar ned risikoen ved å investere i ny og umoden teknologi. For det andre er det ikke klart hva som vil være straffen dersom man ikke oppnår den utslippsreduksjonen som er vedtatt. Dessverre kan vi være helt sikre på at tiltak som ikke innebærer en klar konsekvens for de som ikke følger reglene heller ikke vil virke særlig effektivt i en tøff internasjonal konkurranse.

Vi må derfor finne effektive tiltak som gjelder for alle og som etablerer effektive og gode insentiver til å utvikle klimanøytrale alternativer i stor skala.

Med de initiativene vi nå har på bordet er det på tide å stikke «fingeren i jorda» og spørre seg om vi ikke er i ferd med å få et lappeteppe av reguleringer som er vanskelig å forstå, lett å snike seg unna og ikke tar inn over seg at vi må etablere effektive mekanismer som gjør at vi oppnår ambisiøse klimamål i tide.

Derfor mener vi den internasjonale skipsfarten raskt må gå sammen om å fremme en effektiv markedsmekanisme som både gjør det lønnsomt å utvikle nye løsninger, investere i ukjent teknologi og utligner prisen mellom alternative drivstoff og dagens drivstoff, slik at det blir kommersielt mulig å benytte klimanøytrale alternativer.

Et slikt tiltak kan finansieres av industrien selv, dersom landene i IMO samler seg om en modell for dette. Modellen kan være en pris på drivstoff for alle som bunkrer fossilt brensel, uansett hvor i verden det skjer. Rett og slett en «pris på pumpen» slik vi kjenner fra trafikken. Disse pengene må gå tilbake til næringen gjennom tilskudd for å dekke merkostnadene for å investere i ny, ukjent og kostbar utslippsreduserende teknologi. Midlene kan også brukes til å etablere prisutligningsmekanismer, såkalte cfd’er, som sikrer at prisen for en alternativ klimanøytral energiløsning ikke er dyrere enn ordinært fossilt drivstoff. Slike mekanismer er velkjent fra kraftnæringen, og har vært et effektivt virkemiddel for å gi investorer trygghet for å investere for eksempel i vindkraft. Tilsvarende markedsmekanismer bør etableres innenfor skipsfarten.

Mange vil hevde at dette er vanskelig eller umulig å få til, fordi avgiftspolitikken tilhører det enkelte finansdepartement i verden. Det sies at ingen land vil gi fra seg sin suverenitet på dette området. Men vi kommer ikke til å nå ambisiøse klimamål uten vilje til å tenke nytt og utradisjonelt om virkemidler vi vet virker raskt og effektivt – også på internasjonalt nivå. Og for skipsfartens del har man allerede effektive fondsløsninger som er etablert for å sikre at det tas et felles ansvar dersom det skulle oppstå en skipsulykke som fører til oljesøl. Oljesølfondet er en etablert global mekanisme, finansiert av næringen selv. Kombinert med tekniske krav til tankskip har dette ført til at verden i stor grad har løst utfordringene med at tankskip brekker i to og forurenser store og sårbare naturområder. Dette viser klart og tydelig at riktige insentiver virker. Og at næringen kan ta ansvar i samarbeid med myndigheter.

Harald Solberg, administrerende direktør i Norges Rederiforbund.