Sikkerhetspolitisk bilde - februar 2019

Den mest bekymringsfulle sikkerhetspolitiske trenden for skipsfarten er usikkerheten som preger utviklingen i den internasjonale rettsorden. Vi opplever en utvikling hvor rammevilkårene for global handel og fred, som særlig vesten har tatt for gitt, utfordres. Den globale maktbalansen er i endring, men det er fortsatt knyttet stor usikkerhet til hvordan den vil stabilisere seg på sikt. Maktkamp mellom stormaktene og mellom regionale aktører preger dagens sikkerhetspolitiske bilde og skaper usikkerhet og uforutsigbarhet.

USA har siden andre verdenskrig vært den viktigste bidragsyteren til fri ferdsel på verdenshavene. Det er det eneste landet i verden med en marine som har muligheten til global tilstedeværelse. Terrorangrepet i 2001 var et vendepunkt for USA. Det amerikanske forsvaret har siden 2001 vært i Afghanistan og siden 2003 i Irak. Disse to krigene har vært en stor økonomisk byrde for landet og har i tillegg bundet opp store ressurser og fokus. Dette har ført til at andre stormakter som Kina og Russland har fått et mye større spillerom til å posisjonere seg. Det ser vi i Sør-Kinahavet og Svartehavet i dag. Når dette er sagt så er det viktig å poengtere at amerikansk militære uten sammenligning fortsatt er verdens største, og vil være det i god tid fremover. Det er trendene man ser som er i endring. Kina øker sine militære utgifter, mens USA sine går ned.

I dag er USA svært splittet, både politisk og økonomisk. Valget av president Trump i 2016 har bidratt til en enda større splittelse. Trumps klare politiske budskap har vært den såkalte «America first» politikken. Dette har medført en proteksjonistisk økonomisk politikk og er særlig tydelig i relasjonen med Kina. Nedrustningen av Nord Korea skulle bli en seier for Trump og vise handlekraft, men så langt har det kun vært intensjoner og ingen resultater. Trump sin støtte til Saudi Arabia blir utfordret av både senatet og kongressen. Trump krever et større bidrag fra NATO landene og har sådd tvil om amerikansk bidrag til alliansen. Selv om det kan tyde på at Trump og Putin har et godt forhold, så har den russiske innblandingen i valget forverret relasjonen mellom de to landene. Gjeninnføring av sanksjonene mot Iran har ikke hatt en så stor effekt som forventet siden EU ikke har gjeninnført sanksjoner og Kina og Russland handler med Iran. Det er vanskelig å forstå hvilken sikkerhetspolitisk og utenrikspolitisk strategi Trump har. Mange av hans uttalelser og handlinger er motstridende og fremstår tilfeldige. Det bidrar til at USA har tapt anseelse og er en uforutsigbar partner.

Det er en av grunnene til at den franske presidenten har tatt til orde for at EU skal etablere et eget forsvar som et motsvar til den manglende forpliktelsen fra USA og en erkjennelse i Europa om at de må bli mindre avhengig av USA. Forslaget har så langt blitt møtt med skepsis, men kan virke å ha støtte blant befolkningen.

De sikkerhetspolitiske konsekvensene av Brexit er det for tidlig å gi noen vurdering av, først og fremst fordi man fortsatt ikke vet hvordan Storbritannia vil tre ut av EU. Om det blir en «hard brexit» kan det virke som det først og fremst vil ha sikkerhetsmessige implikasjoner internt i Storbritannia. Protester og opptøyer er mulig. I tillegg vil Storbritannia falle utenfor Europol og Eurojust og dermed ha mindre oversikt over personer som kommer inn i landet. Etterretningssamarbeid for øvrig er ikke del av noen EU institusjon. Det som først og fremst vil bli interessant er relasjonen mellom EU og Storbritannia etter Brexit, og avhenger nok av fremtidig retorikk og videre forhandlinger. Storbritannia er en av EUs viktigste militære og sikkerhetspolitiske bidragsytere, men Brexit situasjonen har tvunget Storbritannia til å holde et sterkt internt fokus som har svekket landets evne til å reagere på utenrikspolitiske endringer.

Klimaendringene og global oppvarming har ført til at nordområdene er mer tilgjengelig både for skipspassasje nord for Russland, men også for ressursutvinning. Det har medført at disse områdene har fått en økt strategisk betydning, en betydning som bare vil øke.

Kina har særlig interesse for Arktis. COSCO anslår at 50 prosent av frakten til Europa i 2030 vil gå gjennom nordøstpassasjen. Det er en del av en klar og uttalt ambisjon fra Kinas side om å bli den største globale supermakten. Landet har en systematisk tilnærming til sin økonomi, men også sin sikkerhetspolitiske posisjon, nå også utenfor sitt nærområde. Kina har bygget opp sitt forsvar siden begynnelsen av 90 tallet. Landet er avhengig av at handelsflåten kan bevege seg fritt, noe som USA historisk har sørget for. Malakkastredet er et særlig sårbart farvann for Kina. Sør-Kinahavet er også strategisk svært viktig for Kina, og det er også der det har vært størst konfrontasjoner mellom Kina og USA. Amerikansk marine utfører uskyldige gjennomfartsoperasjoner som bestrides av Kina. Filippinene vant i FN domstolen over Kina med hensyn til retten til kontroll over Sør-Kinahavet. Dommen er ikke blitt hensyntatt av Kina. Det er trolig at Kina vil ta en større rolle i å sikre havene og fri ferdsel, fordi det også vil gi legitimitet til en større global tilstedeværelse. Et eksempel på dette er Kinas stående maritime styrke i det vestindiske hav, der de til enhver tid har minimum to fregatter. Kina har vært en viktig økonomisk driver i store deler av Afrika, og tilstedeværelsen blir nå ikke kun økonomisk strategisk, men også sikkerhetspolitisk. Et godt eksempel på dette er etablering av den kinesiske marinebasen i Djibouti.

Alliansen mellom Kina og Pakistan er viktig for Kina på grunn av Pakistans kystlinje og utviklingen av Gwadar havnen som blir en delvis sivil og militær base for Kina. Havnen er også en del av «One belt, one road». Alliansen er imidlertid krevende for India fordi Kina utfordrer Indias dominans i det Indiske hav, og støtter Pakistan i Kashmir konflikten. Dette har blitt ytterligere tilspisset etter at 44 indiske politimenn ble drept i et angrep i Kashmir i februar. Den pakistanske islamisten som trolig står bak er ikke på FNs terrorliste fordi Kina har stoppet det i sikkerhetsrådet.

De siste årene har Russlands militære tilstedeværelse vært fokusert på Krimhalvøya og Syria. Det var ikke kun bekjempelse av IS som var grunnen til at Russland gikk inn i krigen i Syria. Vel så viktig var alliansen til Syrias president Assad og den strategiske marinebasen til Russland i Tartus. Russland er helt avhengig av et åpent Bosphorousstredet for å benytte svartehavsflåten i Middelhavet. En base i selve Middelhavet gjør Russland mindre avhengig av stredet. Det har man også sett i forbindelse med konflikten til Ukraina. Russland har vært tydelig i sin ambisjon om å kontrollere Kerch stredet og dermed Azovhavet.

Historisk har relasjonen mellom Saudi Arabia og Iran vært i konstant endring, men krevende. De to landene har vært i kamp når det gjelder dominans i regionen, men også religiøst ideologisk. Iran er shia muslimsk og Saudi Arabia sunni muslimsk. De to landene kuttet diplomatiske bånd i 2016 som følge av at den Saudi Arabiske ambassaden ble satt i brann i Teheran som en reaksjon på henrettelsen av en religiøs sjia leder.

Relasjonen mellom landene var på dette tidspunktet allerede svært dårlig som følge av den fortsatt pågående konflikten i Jemen. Selve konflikten i Jemen er mellom Houthi opprørerne som holder til i nordvest, nær grensen til Saudi Arabia og regjeringsstyrkene til eksilpresident Hadi. Hadi er støttet av Saudi Arabia og Houthi opprørene er støttet av Iran. Det er spekulasjoner om hvor mye støtte Iran faktisk gir til Houthi, men uavhengige rapporter tyder på at Iran støtter Houthiene med våpen og opplæring.

Saudi Arabia har trolig brukt 100 milliarder dollar på krigen i Jemen. Landet er blitt sterkt kritisert av internasjonale hjelpeorganisasjoner for å utføre upresise målutvelgelser som har ført til et høyt antall sivile tap. I tillegg har landet innført en defacto handelsblokade rundt landet som har bidratt til å forverre den humanitære situasjonen. Denne krigen, samt drapet på den Saudi Arabiske aktivisten og journalisten Jhamal Khashoggi inne på konsulatet i Istanbul har medført at en rekke europeiske land og den amerikanske kongressen og senatet setter spørsmålstegn ved båndene til landet. På den andre siden støtter fortsatt Trump Saudi Arabia, og ønsker å selge atomteknologi til landet. Det er nå under granskning av kongressen.

Relasjonen mellom Egypt og Saudi Arabia er forbedret etter at brorskapet ble avsatt av militæret i 2013. Brorskapet har fortsatt god støtte i Tyrkia. Relasjonen mellom Tyrkia og Saudi Arabia er krevende, og forverret som følge av drapet på Khashoggi. Dette er tre land, med Iran som ønsker å dominere Midtøsten politikken. 

Situasjonen i Venezuela er først og fremst preget av en stor grad av sikkerhetspolitisk uro. Men den vanskelige situasjonen i landet har også blitt et resultat av innblanding fra stormakter. Kina har store økonomiske interesser i Venezuela. Kina ga store lån til Venezuela under Chavez’ regime i bytte mot at landet forpliktet seg til at Kina skulle ha forrang på oljeforsyninger. Disse forpliktelsene har ikke Venezuela holdt og har dermed misligholdt lånene sine til Kina. USA har en ideologisk og regional politisk motstand mot Maduros regime, mens Russland støtter Maduro. Støtten fra Russland og Kina er hovedgrunnen til at Maduro fortsatt sitter ved makten.